Fra lekeplass til markedsplass

For den brede viften av folk som interesser seg for yoga og spiritualitet – og ironisk nok kanskje aller mest for yogalærere og spirituelle ledere selv – har aktivitet på sosiale medier blitt en nær sagt uunngåelig del av hverdagen. I en del bransjer relatert til nærvær, formidling og autentisitet (yoga, musikk, terapi, dans, teater o.l.) kan man komme ut for at all jobb-kommunikasjon, både internt og eksternt, foregår via sosiale medier. For de fleste i disse bransjene vil det være arbeidsmessig sterkt problematisk å velge SoMe fra.

På samme måte som en musiker får behov for å fortelle om konserter, utgivelser og merchandise, får en yogalærer behov for å fortelle om klasser, workshops og retreats. Mange legger ut bilder eller videoer av egen praksis på Instagram, mens andre oppretter lukkede grupper på Facebook. Noen gjør begge deler. Enkelte får jobb i et yogastudio, og studioene har igjen sine egne profiler på sosiale medier, som noen jobber med å administrere. Hvis man har gründer-ambisjoner, drifter man kanskje en offentlig side på Facebook eller en bedriftskonto på Instagram. Noen skifter ganske enkelt navn på Instagram og tar sine personlige følgere direkte med over i sitt nye bedriftsunivers.

Tilbakevendende ambivalens

Min egen SoMe-reise startet med boikott, men etter et halvt år på utsiden, ble jeg hardt rammet av FOMO. Helt siden jeg tildels motvillig opprettet en Facebook-konto i 2007, har jeg jevnlig følt på ambivalens når det gjelder sosiale medier. Som regel har diskusjonene med meg selv landet på at det er måten vi bruker mediene på som er det avgjørende, ikke en motstand mot mediene per se. Men i starten av 2016 fikk jeg en uggen følelse i magen. Jeg begynte å holde korte pauser fra sosiale medier, en uke her og en uke der. Små asketiske åndehull, som ga mer tantrisk fornøyelse når jeg logget på igjen.

Det er måten vi bruker mediene på som er det avgjørende, ikke en motstand mot mediene per se

Så kom Brexit. Deretter Trump. Store, omveltende verdensbegivenheter som på sitt vis altererte grunntonen i den vestlige del av verden. I likhet med mange andre, fikk jeg enda mindre lyst til å tilbringe tid på Facebook i selskap med stadig mer hatefulle og polariserende kommentarfelt, ofte infiltrert av troll. Jeg holdt en lengre pause i 2017 og følte etterhvert at jeg hadde gjenfunnet en slags balanse. 

 

ebay.com

 

Samtidig irriterte jeg meg over algoritme-utviklingen som krevde mer og jevnere aktivitet til fordel for eksponering og synlighet. Opplevelsen av at annonser og reklamer stadig hyppigere frekventerte feeden min både på Facebook og Instagram og etterhvert til og med i Messenger, mildnet ikke irritasjonen. Alt så ut til å gå i en retning av mer business og profesjonalisme på bekostning av personlig kommunikasjon og rene, vennskapelige forbindelser. Selv om jeg fra starten hadde truffet et bevisst valg om primært å bruke Facebook i arbeidsrelaterte sammenhenger som musikk og yoga, ble den digitale forbindelsen til venner og familie annerledes viktig for meg da jeg flyttet fra Oslo til København i 2007. Den gangen var det fortsatt kostbart å sende sms og især mms over landegrensene i Europa.

Den stadig økende profesjonalismen jeg hadde bemerket på plattformene gjennom flere år, hadde nå inntatt en dominerende rolle

Nyttårsaften 2018 gikk jeg inn i min lengste SoMe-askese til dags dato. Etter drøye seks måneders digital detox, uten å åpne hverken Facebook, Instagram, Snapchat eller Messenger, logget jeg på igjen sommeren 2019. Umiddelbart var det enormt overveldende, og jeg brukte derfor to-tre uker på å orientere meg i all informasjonen og alle meldingene jeg hadde gått glipp av. Det føltes litt som å smake alkohol igjen for første gang på årevis – sterkt og litt vondt – men også gøy, for jeg hadde nettopp hatt bursdag og det føles alltid godt å bli husket på. Men den stadig økende profesjonalismen jeg hadde bemerket på plattformene gjennom flere år, hadde nå inntatt en dominerende rolle. Tiden med sosiale medier som digital lekeplass, hvor folk inngikk private avtaler på hverandres vegger og postet kattevideoer, selfies, foodies og annet fjas, lot til å være definitivt forbi. 

Utviskede grenser

Filosofien bak yoga lærer oss om helt andre mentaliteter enn prestasjon, sammenligning og spisse albuer. Samtidig er yoga blitt en milliardindustri preget av beinhard konkurranse. Dette umiddelbare paradokset framstår kanskje aller tydeligst på sosiale medier.

En positiv tendens de senere årene er at folk generelt har blitt mye mer bevisste på å spørre om lov før de legger ut bilder av andre. Et annet og mer komplisert tema er de mange uklare skillelinjene mellom det private og det profesjonelle. I en rekke spirituelle, kunstneriske og terapeutiske bransjer, som eksempelvis yogamiljøet eller musikkmiljøet, oppleves dette særlig komplekst. Mange relasjoner kompliseres av at man ikke lenger bare er venner, men også kollegaer, samarbeidspartnere og i visse tilfeller i direkte konkurranse med hverandre om markedsandeler. Hvordan navigerer vi i det landskapet? Hvilke retningslinjer gjelder når man linker til hverandres henholdsvis private og profesjonelle profiler? På hvilke måter sprer man ordet om hverandres tjenester? Og hvordan støtter man best sine venners arbeid – uten at det går utover ens eget? 

Mange relasjoner kompliseres av at man ikke lenger bare er venner, men også kollegaer, samarbeidspartnere og i visse tilfeller i direkte konkurranse med hverandre om markedsandeler

 

SourceGetty Images

 

Selvom noen av disse spørsmålene tilsynelatende kan besvares enkelt ved bruk av sunn fornuft, vil jeg likevel påstå at feltet er mer komplekst enn som så. I kraft av at alle har individuelle grenser og oppfatninger av hva som er god stil, betimelig og “innafor” på sosiale medier, kan det være et minefelt å bevege seg ut i som profesjonell privatperson. Et gjennomgående trekk er dog et allment behov for å eie sin egen historie. Dette menneskelige aspektet gjør den personifiserte business-modellen på SoMe sterkt personlig, følelsesstyrt og uhyre sårbar. For hva hvis to historier er motstridende? Hvordan skal man navigere om man ikke gjenkjenner den andres virkelighetsoppfattelse? Hvis versjon blir stående i folks bevissthet? Og er det ikke snakk om et potensielt skred i det øyeblikket man risikerer langvarige, verdifulle vennskap i kampen om flere følgere, flere likes og mer SoMe-suksess?

En rausere kultur 

Ordet yóga er Sanskrit og kommer av yuj som blant annet betyr ‘forbindelse’ (etymologisk to yoke, to unite). Nettopp det å forene, forbinde og skape bro mellom mennesker var kanskje målet med Facebook in spe, men i dag er det åpenbart en rekke andre krefter og intensjoner som driver verket. Dermed er teknologien og mediet selv med til å forhindre at forening er resultatet av den tiden vi bruker og det innholdet vi skaper og deler. Lite vet vi om det snarere kan ha motsatt effekt på en stor del av publikummet vårt. Til tross for statistiske innsikter om rekkevidde og klikk, aner vi i realiteten lite om hvordan innholdet vi deler påvirker det brede publikum. Tenk for eksempel på alle de gangene man ser og leser andres innhold uten å etterlate hverken reaksjon eller kommentar.

Til tross for statistiske innsikter om rekkevidde og klikk, aner vi i realiteten lite om hvordan innholdet vi deler påvirker det brede publikum

Selvom vi blir mer og mer bevisste på at sosiale medier i høy grad bygger på avhengighetsskapende teknologi, som på en dårlig dag kan bringe opp et hav av vonde følelser som sjalusi, misunnelse, mindreverd og ja, hat (‘haters’), bruker mange fortsatt enorme mengder tid og krefter på plattformene. Det er naturligvis opp til hver enkelt hvem man følger, hva man deler og hvor ofte man er på, men når målet er å drive fram et suksessrikt enkeltpersonsforetak, opplever mange at algoritmene fordrer en digital tilstedeværelse som ikke nødvendigvis er i tråd med ens eget verdisett. Presset om kontinuerlige publiseringer og daglig aktivitet kan i siste ende gå på den mentale helsa løs. 

Fordøyelse av inntrykk

Av de tusenvis av inntrykkene vi utsettes for på daglig basis, kommer en stor andel fra sosiale medier. Men når fordøyer vi egentlig alle inntrykkene, og hvordan? Hva skjer hvis vi ikke setter av tid til fordøyelsesprosessen? Mitt og mange andres bud er at man gradvis, kanskje nesten umerkelig, blir mer fraværende i sitt eget, fysiske liv. Man plasserer seg selv konstant i andres blikk, til andres vurdering. På sikt kan det få både psykiske og relasjonelle konsekvenser, men i første omgang er det følelsene som står på spill. Det er følelser som fastholder en til mediene, små skudd glede og energi, utløst av teknologi som stimulerer utskillelsen av blant annet dopamin og adrenalin. Disse positive følelsene klinger som regel raskt av og tilbake er kun en tomhetsfølelse, som igjen lokker en inn på sosiale medier for å merke andre, merke forbindelsen. Men der finner man igjen seg selv midt i en overveldende strøm av informasjon, bedømmelser og andres suksess, hvilket lett kan forsterke følelsen av tomhet, som jo var den man forsøkte å bli kvitt. For å imøtekomme følelsen, skaper man mer innhold i håp om å stimulere flere skudd dopamin og adrenalin. Dermed er en emosjonell avhengighetsspiral skapt.

Jeg vil hevde at det nettbaserte møtet mellom mennesker aldri kan matche potensialet i det fysiske møtet. Det handler blant annet om energetiske forbindelser, feromoner og vibrasjoner som dagens teknologi ikke er i stand til å transmittere. Ikke minst er det gjennom fysisk kontakt og samhørighet med andre at kroppene våre utskiller oxytocin – også kjent som kjærlighetshormonet. Hvis SoMe er vår primære plattform for forbindelse til andre, kan vi stå i fare for å mangle nærende, tilfredsstillende og transformerende menneskemøter i livet ellers. SoMe blir for mange en form for eskapisme når man egentlig trenger å merke seg selv og de rundt seg. Det er en umiddelbart billig og på lang sikt ekstremt dyr prioritering. Vi mister evnen til fordypelse, konsentrasjon, fastholdt oppmerksomhet og nærvær. Vi slutter å trene den livsviktige evnen til å være med oss selv til enhver tid, akkurat sånn som vi er. 

Jeg vil hevde at det nettbaserte møtet mellom mennesker aldri kan matche potensialet i det fysiske møtet

 

Adobe Stock Photo

 

Mot en feminin business-kultur?

Sammenligningsmekanismer og målestokktenkning blir trigget hver eneste gang vi logger på og stalker andres liv. Det har vært sagt og skrevet mye om menn som ikke takler kvinners suksess, men jeg har inntrykk av at en del kvinner faktisk blir særlig trigget i møte med andre kvinners suksess, særlig når man jobber innenfor samme bransje. Jeg skal i hvert fall ærlig innrømme at jeg tidvis kan føle på det. Og nettopp spesifikt for kvinner, merker jeg at særlig ett spørsmål tvinger seg på: Er vi ubevisst drevet av gamle, kulturelt betingede impulser som forteller oss at andre kvinner først og fremst er våre konkurrenter, konkurrenter om (mannens) oppmerksomhet? Jeg stiller spørsmålet til tross for at jeg regner med at de fleste kvinner rasjonelt sett vil avfeie slike tanker som utdaterte.

Både menn og kvinner preges av dype ubevisste mønstre, som igjen avspeiles i kultur gjennom generasjoner. Vi er med andre ord betinget av fortiden – med mindre vi aktivt jobber med å belyse skyggesidene og dermed frigjøre oss fra automatiserte reaksjoner, såkalt conditioning. Jeg tror vi må tenke oss ekstra grundig om, hvis sosiale medier skal kunne fungere som en sunn plattform for både autentiske personlige forbindelser og en raus profesjonell kultur. Jeg tror vi må få både kjipe følelser og konstruktive tanker på bordet og se på dem med et ærlig blikk. Jeg tror vi må spørre oss selv og hverandre: Hvordan vil du visualisere en feminin business-kultur for framtiden? Og ikke minst, hvordan manifesterer vi den? 

Det finnes mange kloke hoder som har forsket på sosiale medier gjennom det siste årtiet, men fortsatt kjenner vi ikke de fulle konsekvensene av den intense påvirkningen vi utsetter oss selv for. Det jeg derimot vet, er at jeg ønsker meg en noe annerledes utgave av dagens framherskende SoMe-kultur. Jeg ønsker en kultur hvor vi bakker hverandre, krediterer hverandre, skaper synlighet for hverandre, deler gode ideer og inngår respektfulle samarbeid innad og på tvers av fagfelt. Jeg ønsker en bredt favnende business-kultur kvinner imellom; en kultur som utstråler at her er det plass til oss alle. Den lukkede Facebook-gruppa Unge Lovende Kulturkvinnenettverk er et glimrende eksempel på dette – og det finnes heldigvis en drøss med andre lignende fora, både lukkede og åpne, som for eksempel det internasjonale nettverket Global Sisterhood Group.

Jeg ønsker en kultur hvor vi bakker hverandre, krediterer hverandre, skaper synlighet for hverandre, deler gode ideer og inngår respektfulle samarbeid innad og på tvers av fagfelt

Disse initiativene kan hjelpe oss på vei, men vi må fortsatt jobbe aktivt for den kulturen vi ønsker innad i gruppene. I det offentlige SoMe-rommet kan kanskje usynliggjøring av antall likes (og etterhvert muligens også antall følgere) bidra i positiv retning, men i bunn og grunn vil det alltid være opp til den enkelte å bidra til den kulturen vi selv vil være en del av. Hva slags SoMe-kultur vil DU være medskaper av i framtiden?

 

etsy.com

 

Privacy Preference Center