Hva er en klangskål?

En klangskål er en metallskål, bestående av en legering av opp til syv ulike metaller. Resonatorisk kan man forstå klangskålen som en klokke vendt på hodet. Bunnen av skålen hviler på et underlag, det være seg en utstrakt håndflate eller på bestemte kroppsområder. Lyden produseres ved å slå på skålen med en vattkølle, eller ved å føre vattkøllen i loddrett posisjon rundt kanten av skålen. Trykket mellom køllen og skålen skaper en vibrasjon i metallet, som manifesterer seg lydlig som en drone.

Endringer i trykket mellom skål og kølle, forandrer også intensiteten i lyden. Hver skål vibrerer med en bestemt frekvens – hver skål har således sin egen tone – og intensiteten i trykket bestemmer hvor mange overtonefrekvenser som er hørbare. Vanligvis høres 2 eller 3 overtoner. Produksjonen og anvendelsen av klangskåler er en tibetansk tradisjon, som den tyske ingeniøren Peter Hess brakte hjem til Tyskland på 1970-tallet. Hess parret klangskålenes terapeutiske effekter med sin viten om matematikk, fysikk og lyd, og han utviklet herfra et vitenskapelig system, hvor klangskåler produseres med henblikk på å resonnere med bestemte kroppsområder. I klangmassasje anvendes således ulike skåler av bestemte legeringer, størrelser og derav frekvenser, til eksempelvis hjerte, bekken og håndflater.

En syngeskål minner av utseende om en klangskål, men de to har ulike bruksområder. Syngeskålen er hyppig anvendt i meditasjon og yoga verden over, ofte som en tidsmarkør under meditasjonen eller for å markere overgangen fra for eksempel sittende til gående meditasjon. Personlig bruker jeg ofte også syngeskålene som meditativ drone, for eksempel i stemme- og lydmeditasjoner. Jeg skal her ikke gå i detaljen omkring forskjellen på syngeskåler og klangskåler. Blott vil jeg understreke at de fleste tibetanske syngeskåler ikke egner seg til klangmassasje, da klangskålene er smidd i hånden og formet med henblikk på direkte anvendelse på kroppen.

Hva er klangmassasje?

Klangmassasje er fortsatt en forholdsvis ny behandlingsform både i Norge og Danmark, men Peter Hess-metoden vinner stadig større innpass internasjonalt. Klangskålene som anvendes på det tidligere nevnte Nordlys-instituttet, er i tråd med Hess-metoden og derfor spesifikt framstilt til anvendelse på kroppen. Ifølge instituttets hjemmeside, er det vesentligste ved klangskålene at de kan produsere korrekte frekvensområder i forhold til kroppens behov, samt at svingningene kan forplante sig harmonisk fra skålen til det kroppsområdet som er under behandling. Se følgende video for et kort audiovisuelt innblikk i hvordan klangmassasje med Hess-metoden kan utarte seg.

I en grunnleggende klangmassasje brukes som regel tre forskjellige skåler som vibrerer med hver sine frekvenser: den store og dype bekkenskålen, den noe mindre hjerteskålen samt universalskålen til bruk på mer perifere områder av kroppen, for eksempel fotsålene. Som det framgår av klippet, benyttes skålene både i nærheten av og direkte på kroppen. Fordi lyd reiser i både luft og vann, kan svingningene nå kroppen ved både direkte og indirekte kontakt.

På Nordlys’ hjemmeside, beskriver instituttet det høye kvalitetskontrollnivået i framstillingen av skålene på følgende vis:

Fremstillingen av skålene, der anvendes i Peter Hess Klangmassage, er resultatet af et stort udviklingsarbejde, der forener tradition og moderne viden om lyd og svingninger i kroppen. Skålene fremstilles af en særlig metallegering og smedes efter traditionelle håndværksprincipper. Produktionen foregår overvejende i Nepal, og Peter Hess Instituttet samarbejder med læger, lydspecialister og ingeniører. Der udføres herefter en omfattende kvalitetskontrol både i produktionslandet og i Tyskland, og mange skåle må kasseres, fordi de ikke lever op til standarden.

How is it that sound has such a particular impact,

a capacity to affect us, which is like nothing else,

and is very different from what has to do with the visual and with touch?

It is a realm we still do not know.

• Anonym musiker, sitert i Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Differensieringen mellom sansene

Tradisjonelt i vesten har sanseregisteret bestått av fem differensierte sansninger: føle, høre, se, smake og lukte. Disse sansningene har igjen vært knyttet direkte til hvert sitt sanseorgan: huden, øret, øyet, tunga og nesa. Med de poststrukturalistiske tenkerne Michel Serres og Jean-Luc Nancy, og senere med indisk filosofi, skal jeg imidlertid undersøke et annerledes perspektiv på sansene.

Både i østlige og vestlige tradisjoner finnes allegorier mellom øret og konkylien – med dens irrganger og mystiske mottagelighet. Kanskje har det også noe å gjøre med at lyd som fenomen har vært og fortsatt er preget av en viss mystikk? På samme måte som “havbruset” vi hører når vi løfter en konkylie opp mot øret framstår mystisk – helt til vi forstår at konkylien blott forsterker lyden av vårt eget blod som suser og sender den tilbake til øret som et forsterket ekko. Synssansen har på sin side tradisjonelt vært forbundet med det mer konkrete og manifesterte, ofte symbolisert ved pilen – gjennomborende, resultatorientert og målrettet.

Serres ser øret som et komplekst nettverk av internt forbundne stier og passasjer, som resonnerer i hverandre. Utifra dette, kan man spørre seg: Er øret som konkylien, eller faktisk mer som labyrinten? Serres går nemlig til verks med utgangspunkt i ordet a-mazing:

Mazes maximize feedback. Let us seek the best way of creating the most feedback loops possible on an unstructured and short itinerary. Mazes provide us with this maximization. Excellent reception, here is the best possible resonator, the beginnings of consciousness.

• Michel Serres: The Five Senses: A Philosophy of Mingled Bodies; 1985

Men kan man overhodet differensiere sansene fra hverandre? Det er et spørsmål om både kvantitet og differensiering av kvaliteter. Når det gjelder kvantitet, kan man spørre seg: Finnes det egentlig fem forskjellige sanser eller er det bare en menneskelig kategorisering, bundet av språkets begrensende natur?

Den pre-sokratiske filosofen Demokrit, med sitt atomistiske verdenssyn, mente for eksempel at alle sansene egentlig bare var avarter av den taktile sans; så og si variasjoner over samme tema. Ifølge Aristoteles fantes det kun fire sanser; muligvis fordi antallet passet med de fire elementene: syn med vann, hørsel med luft, lukt med ild, taktilitet med jord. Istedenfor å differensiere mellom sansene, er Serres mer opptatt av å finne overlappingene; skyggene og elastisiteten dem imellom. I så måte anskuer han for eksempel smakssansen som en modifikasjon av følesansen. Menneskets trang til å differensiere og systematisere – som noen ganger fører til at enkeltelementer tilpasses systemer og omvendt – fører ikke så sjeldent til feilslutninger.

Psykologer som arbeidet med sansning på 1900-tallet har identifisert flere sanser enn de fem, bl.a. for varme og vekt, hvilket knytter seg opp mot Sokrates’ påstand om at det finnes uendelige sanser vi ikke engang har satt navn på (Serres; 1985).  Serres skriver gjennomgående om en sjette sans, en kvasi- eller metasans (sensus communis), som megler mellom de andre fem. Denne sansen knytter Serres i all hovedsak til huden – altså til den taktile sans. Serres metasans, som går utover den tradisjonelle pentalogien (femdelingen), er et sammensurium av sansninger som knytter seg til andre kvaliteter, som for eksempel varme, anstrengelse og letthet. Men hva består egentlig forholdet mellom kvaliteter og sanser i? En sans kan sies å være et menneskelig organ med en mottagelig funksjon gjennom hvilken vi kan oppleve og oppfatte deler av verden. En kvalitet derimot kan i denne sammenhengen kanskje defineres som en menneskelig konstruert språkkategori, hvori fenomener i verden med lignende kroppslige effekter plasseres. Men det å ha sans – for eksempel estetisk sans – er det noe tredje? Eller handler det dypest sett om sanselighet, hvilket vitenskapelig sett er noe som kan kultiveres?

Istedenfor å se de fem sansene som ulike byporter, gjennom hvilke vi kan oppleve kroppens rådhusplass i midten, går Serres i flesket på huden og den taktile sans allerede i første kapittel av Les Cinq Senses. I kraft av at huden omslutter hele kroppen og dermed innrammer denne konstante overlappingen mellom sansene, skriver Serres om møtet mellom hud og verden: ”(…) whereby the body mingles with the world and with itself, overflows its borders.” (Serres, 1985). Serres finner sjelen i og på huden, idet det er her, i disse treffpunktene, at sjelen og verden møtes og interagerer. Sjelen er foranderlig, sitter overalt i huden, og opplever seg selv gjennom huden. Viften blir her et bilde på sansenes mangfoldige uttrykk og virkemåter. Viften blir ytterligere symbolisert som påfuglens hale – og påfuglen er, bemerkelsesverdig nok, Indias nasjonaldyr. Serres knytter det dog til den greske myten om Hera som draperer huden til den mangeøyede Argus om fuglens kropp. Slik blir synet spredd utover huden, istedenfor sentrert i ett punkt. Påfuglen kan se med huden – og det kan vi mennesker også, understreker han. Det er dog et viktig poeng for Serres at hud og følesans ikke er identisk. Huden er mer enn følesansen:

We never live naked, in the final analysis, nor ever really clothed, never veiled or unveiled, just like the world. The law always appears at the same time as an ornamental veil. Just as phenomena do. Veils on veils, or one cast-off skin on another, impressed varietes.

Sansene er for Serres ikke øyer som flyter for seg selv, separert fra hverandre av havet. Her kunne man innvende at de på et vis er avgrenset fra hverandre, men kanskje er de det nettopp kun i den begrensede persepsjonen som synssansen tilbyr. Kikker man dypere, under overflaten, henger verdens øyer og kontinenter uløselig sammen med hverandre på havets bunn.

Splittelse mellom kognisjon og empiri

Serres er ikke tilhenger av konstruktivismens hypotese om at alt som er ”virkelig”, er filtrert eller endret gjennom språk. Han tror eksplisitt på at verden, eller kanskje snarere et nivå av verden, eksisterer uavhengig av mennesket:

I only really live outside of myself; outside of myself I think, I meditate, know; outside of myself I receive what is given, enduringly; I invent outside of myself. Outside of myself, I exist, as does the world. Outside of my verbose flesh, I am on the side of the world.

Serres stiller seg her utenfor seg selv og plasserer kognisjonen og ordet og språkets eksistens, selve væren i verden, utenfor kroppens sfære. På siste side i boka skriver Serres: ”Language is dying, my book celebrates the death of the word”. Han mener at det likevel utilstrekkelige språket skal erstattes av 0’er og 1’ere; erstattes av naturvitenskapene. ”Serres believes that this new dispensation may allow for a healing of the split between experience and cognition (…)”, som det står i etterordet.

Til tider er Serres i Les Cinq Senses intet mindre enn rasende på språket. Senere mykner han opp og velger å anse kroppen og sansningen som en modell for all kunnskap, i stedet for en fullstendig fraskrivelse av sinnet og kognisjonen til fordel for en opphøyelse av sansene og det empiriske. Med fullt overlegg søker Serres i denne boka å overskride og oppløse grensene mellom subjekt og substans, mellom det forståelige og det sanselige, mellom bok, kropp og verden.

Lyttingens natur

Den franske poststrukturalisten Jean-Luc Nancy foretar i sin bok Listening (2007) en på en gang poetisk og analytisk undersøkelse av fenomenet lytting. Han stiller spørsmålstegn ved hvorfor det visuelle og det konseptuelle ofte knyttes sammen i en 1-1 relasjon, mens det sonoriske (lyd) på sin side opphever form: ”The visual persists until its disappearance; the sonourous appears and fades away into its permanence” (Nancy; 2007). Og videre, hvorfor er det en forskjell mellom de mottakelige sansene og og den betydningen som oppfattes – the sensed sense?

Why, in the case of the ear, is there withdrawal and turning inward, a making resonant, but, in the case of the eye, there is manifestation and display, a making evident? Why, however, does each of these facets also touch the other, and by touching, put into play the whole system of the senses? And how, in turn, does it touch percieved meaning?

• Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Nancy mener at alle sanseregistrene inneholder både sansens simple natur og sansens spente, oppmerksomme eller angstfylte modus: se og kikke/stirre/undersøke, lukte og snuse/sniffe, smake og smatte, røre og føle/palpere, høre og lytte. Nyansene i sansenes natur avspeiles og avkodes således i språket. Det auditive paret høre og lytte har, ifølge Nancy, en særlig relasjon til dobbeltbetydningen av ordet sans – i betydningsdannende forstand (sens sensé) og i sanselig forstand (sens sensible) – i det høre (entendre) også betyr å forstå (comprendre). En analytisk tilgang til språket avslører at det å høre, er forbundet med forståelse, og dermed også dannelsen av betydning. Men hva med det å lytte? Nancy mener at lyttingen fordrer en mer konsentrert søken etter mening. Han går så langt som å stille oppe et visuelt bilde av dette, hvor høring gjennomsyrer all betydningsdannende diskurs, men i bunnen av høringen selv, finnes lyttingen:

(…) perhaps it is necessary that sense not be content to make sense (or to be logos), but that it want also to resound. My whole proposal will revolve around such a fundamental resonance, even around a resonance as a foundation, as a first or last profundity of ”sense” itself (or of truth).

Nancys til tider krokete setninger, kan by på utfordringer. Jeg forstår ham her allegorisk som at forholdet mellom å høre og å lytte, allegorisk svarer til forholdet mellom lyd og stillhet. På samme måte som enhver lytting utspringer fra noe hørt, slik utspringer enhver lyd av stillhet.

Rommet hvor lyd og betydning fødes simultant

To be listening is always to be on the edge of meaning (…), a meaning whose sense is supposed to be found in resonance, and only in resonance.

• Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Men hva består dette delte rommet mellom lyd og mening av? Hvordan oppstår et betydningsdannende rom som utspringer fra lyd? Betydning består i Nancys forståelse av referanser (renvoi), en loop, en venden tilbake, et ekko (eller mange) som smeller mellom veggene. Betydning oppstår i en totalitet av referanser. Lyd består på sitt vis også av referanser: bølger som sprer seg i rommet samtidig som de resonnerer i lytteren. En oppløsning av indre og ytre, idet det interne og eksterne rommet smelter sammen i en stadig tilbakevendende bevegelse av lyd og derigjennom mening. Å re-sonnere betyr intet annet enn å referere tilbake til seg selv:

To sound is to vibrate in itself or by itself: it is not only, for the sonourous body, to emit a sound, but it is also to stretch out, to carry itself and be resolved into vibrations that both return it to itself and place it outside itself.

Nancy treffer den (foreløpige) konklusjonen at lyd og mening deler dette referanserommet, billed-lydlig forstått som et slags ekko.

Utenfor den snevre rasjonalitetens sfære

Nancy problematiserer utfordringen med å transformere empiri – erfaring og opplevelse – til teori – til et a priori potensiale av muligheter. Individuell og kulturell relativisme blir straks noe vi må forholde oss til, og om dette sier Nancy følgende:

The difference between cultures, the difference between the arts, and the difference between the senses are the conditions, and not the limitations of experience in general, just as the mutual intricacy of these differences is, as well.

Nancy hevder at de interne forskjellene mellom henholdsvis kulturer, kunstarter, og sanser, utgjør forutsetninger snarere enn begrensninger for menneskelig opplevelse i et generelt perspektiv. I den forbindelse trekker Nancy frem musikkens utvikling, særlig fra 1900-tallet og fremover, som kroneksempelet blant kunstartene, på en enorm referensialitet som utvisker alle grenser og i praksis nekter å innfinne seg eller la seg begrense av tradisjonell kassetenkning, det være seg med henblikk på musikalsk sjanger, miljø eller rom:

(…) the creation of a global sonorous space or scene whose extraordinarily mixed nature – popular and refined, religious and profane, old and resent, coming from all continents at once – all that has no real equivalent in other domains. A musical-becoming of sensibility and a global-becoming of musicality have occured, whose historiality remains to be thought about (…)

Lytting som et ekko tilbake til selvet

Nancys søken etter doble eller flerfoldige betydninger i språket, vitner om en søken etter et annet persepsjonsnivå enn det dualistisk operative. Det samme kan vi si om Serres, i hans søken etter å oppløse kassetenkningen rundt sansene, avspeilet i språket eller kanskje snarere, ved å ta avstand fra språket. I Nancys tilfelle blir det tydelig at lyttingen åpner for en annen virkelighetspersepsjon, hvilket i følgende sitat kan sees på måten han bringer selvet i spill:

Consequently, listening is passing over to the register of presence to self, it being understood that the ”self” is precisely nothing available (substantial or subsistent) to which one can be ’present’, but precisely the resonance of a return (renvoi). For this reason, listening (…) can and must appear to us, not as a metaphor for access to self, but as the reality of this access, a reality consequently indissociably ’mine’ and ’other’, ’singular’ and ’plural’, as much as it is ’material’ and ’spiritual’ and ’signifying’ and ’a-signifying’.

For Nancy åpner og utvider lyttingen en annen dimensjon i mennesket, som ikke begrenses av lineær, matematisk tid. Lyd evner derimot å transformere tid til rom, eller med andre ord; lyd skaper sin egen tid i sin egen sfære, som ingen grenser kjenner, som utvides og trekkes sammen, som former seg i bølger og konstant returnerer til kilden:

The sonorous present is the result of space-time: it spreads through space, or rather it opens a space that is its own, the very spreading out of its resonance, its expansion and reverberation. This space is immediately omni-dimensional and transversate through all spaces (…)

Nancy understreker at i lyttingen befinner mennesket seg på innsiden og utsiden av seg selv samtidig; lyttingen fordrer således en åpenhet både utenfra og innenfra.

Touch og Sense i Jean-Luc Nancy

Musikkforsker Erik Steinskog presenterer i sin artikkel ”Being Touched by Art – Art and Sense in Jean-Luc Nancy” Nancys tenkning om forholdet mellom estetikk, kunst og følelser. Steinskogs formål er todelt. På den ene siden vil han med begrepet sense overskride dikotomien mellom kropp og psyke/sjel, som stadig gjør sig gjeldende innenfor den estetiske diskurs. Hans ærend er i den forbindelse å diskutere Nancys spørsmål fra verket The Muses: ”Why are there several arts and not just one?” Spørsmålet kommer i spill i forbindelse med det tradisjonelle vestlige sansehierarkiet og dets relasjon til kunstartene. På den andre siden vil Steinskog med begrepet touch, belyse sammenhengen mellom taktil berøring og det å bli rørt følelsesmessig av kunst. Via denne analysen, overskrides også dikotomien mellom indre og ytre.

Sense – forbindelsen mellom sansning og betydning

Innenfor tradisjonell vestlig estetikk er de fem sansene organisert i et hierarki, hvor ”fjernsansene” syn og hørsel rangerer over ”nærsansene” smak, duft og følelse. Heri ligger implisitt en lavere rangering av de sansene som er nærmest kroppen. Den fulle konsekvensen av dette avspeiles i en vestlig høy/lav-dikotomi, hvor psyken tradisjonelt plasseres som høy og kroppen som lav:

This latter consequence is also one of the key features of this division: the higher senses can sense at a distance, whereas the lower senses require that what is sensed is ”close-up”. In this division we find a replica of the split between mind/soul and body.

• Erik Steinskog: “Being Touched by Art – Art and sense in Jean-Luc Nancy”; 2003

Med ”this latter consequence” refererer Steinskog til hvordan hørselen typisk plasseres på ”andre plass”, nærmere bestemt et sted mellom synet og nærsansene. I en vestlig høy/lav-estetikk, hvor den hierarkiske differensiering av sansene direkte avspeiler en hierarkisk differensiering av kunstartene, impliserer hørselens plassering som nr. 2, musikken i en kontinuerlig forhandling mellom høy og lav.

Det er med denne differensiering av kunstartene og sansene, at Nancy ser behovet for å gjenundersøke estetikkens diskurs. For å overskride den operative dualisme innenfor estetikken, griper Nancy til språket. Nancy skjelner mellom to betydninger av ordet sense, nærmere bestemt det sanselige (sensuous) og det betydningsdannende (intelligible):

(Sensuous) sense makes (intelligible) sense; it is indeed nothing but that, the intellection of its receptivity as such. (Intelligible) sense is sensed/senses itself; it is indeed nothing but that, the receptivity of its intelligibility.

• Jean-Luc Nancy i Steinskog; 2003

Slik som jeg leser Nancy, vil han på den ene siden understreke hvordan det sanselige blir betydningsdannende i en mottakelig bevissthet. Det er med andre ord i bevisstheten at det sanselige oversettes til språk og dermed gir mening på et kognitivt nivå. Det betydningsdannende er, på den andre siden, i stand til at sanse sig selv, hvilket vil si, at mennesket i sin mottakelighet, er i stand til at sanse sin egen bevissthet. Nancys hensikt er, med andre ord, å vise hvordan den etymologiske distinksjonen som eksisterer i et og samme ord, er uløselig forbundet i praksis. På den måten kan man si at han skaper en ny estetisk diskurs, hvor det lingvistisk-kognitive nivået er rotfestet i en empirisk virkelighet, som den oppleves gjennom en sansende kropp.

Touch – på terskelen mellom indre og ytre

Med det andre sentrale begrepet jeg her vil fremheve, nemlig touch, har Nancy et lignende formål, idet ordet betegner ”(…) both a sensuous dimension of relation to the world, and a kind of bodily ’perception’.” (Nancy i Steinskog; 2003) Dobbeltheten kan oversettes til norsk ved å skille mellom taktil og følelsesmessig berøring, i og med at begrepet tilsynelatende relaterer både til en taktil sansning – noe ytre, og følelsen av å bli rørt – noe indre:

”Touch thus makes contact between what used to be called the body and the soul, in a manner comparable to how sense might do the same in its double reference.”

• Erik Steinskog: “Being Touched by Art – Art and sense in Jean-Luc Nancy”; 2003

Utover å overskride kropp/psyke-dikotomien, innfanger dobbeltheten i begrepet touch kunstens fundamentale premiss, med Nancys ord: ”Art does not deal with the ’world’ understood as simple exteriority, milieu, or nature. It deals with being-in-the-world in its very springing forth.” (Nancy i Steinskog; 2003). Forutsetningen for Nancys utsagn er en fenomenologisk oppfattelse av mennesket som allerede værende-i-verden. Idet touch-begrebet, via kunsten, overskrider skillet mellom indre og ytre verden, har mennesket nødvendigvis evnen til at ha kontakt med begge verdener på samme tid. Det forutsetter at vi ikke behøver å konstruere en adgang til den ytre verden, men at vi allerede befinner oss i den, er i stand til å røre ved den og bli rørt av den. Den dobbeltsidige sanselige opplevelse som språkliggjøres i touch-begrepet, impliserer at mennesket er i stand til å mediere mellom en indre og en ytre verden.

Sansene i et tantrisk perspektiv

Innenfor tantrisk non-dualistisk filosofi, opererer man med 36 virkelighetsprinsipper, såkalte tattvaer. Tattva er et problematisk ord å oversette. Direkte oversatt til engelsk benyttes alminneligvis ordet ”that-ness”. Tattva-systemet er et slags kart over den bevisste eksistensens opplevelse av virkeligheten. Prinsippene kan nummereres i en bevegelse fra det mest subtile lag til det mest manifeste lag, eller omvendt om man vil. For det er nemlig ikke en hierarkisk oppbygning vi møter i tattva-systemet. Uansett om du organiserer prinsippene fra nederst til øverst, eller fra øverst til nederst, gir det seg ikke utslag i en verdifestet rangering av de ulike tattvaene. Vi kan kanskje kalle det en perspektivforflytning fra det groveste til det fineste – dette ordparet forstått i verdinøytral forstand. Her har jeg, i tråd med Christopher D. Wallis, valgt en gjennomgang fra det mest grovkornede til det mest subtile. Det er vesentlig å bemerke at tattva #36, Jord, som er det tetteste og groveste nivået av den menneskelige bevissthets virkelighetspersepsjon, inneholder alle de andre tattvaene. Derfor er Jord, snarere enn å være ansett som det laveste prinsippet, ansett som det mest komplette. I prinsippet Jord er alle tattvaene fullt ut manifesterte, mens det i tattva #1, Shiva, er potensialet til realiseringen av alt. Bevegelsen fra Shiva (#1) til Jord (#36) anses for å være skapelsens rekkefølge, mens motsatt bevegelse, fra Jord til Shiva er frigjørelsens rekkefølge (Wallis; 2012).

I denne oppgavens øyemed, er det interessant å se på hvordan sansene er differensiert her. Tattva #31-#27 kalles for de subtile elementene og betegner objekters egenskaper, som gjør dem tilgjengelige for sanseapparatet vårt. De neste fem tattvaene betegner menneskets fundamentale funksjoner i relasjon til sanseapparatet, f.eks. tale og reproduksjon. Det er først i tattva #21-#17 at vi finner sansenes funksjonelle kapasiteter – lukte, smake osv. Wallis forklarer disse tattvaene som de indre samarbeidspartnerne til de fem subtile elementene – som værende sansenes energier:

Since all that really exists is a single field of energy, the senses (even touch) are essentially frequency analyzers that translate vibrations into the apparently tangible and static realities perceived by our brain, such as the visual appearance and sound of a thing.

• Christopher Wallis: Tantra Illuminated; 2012

Det er med andre ord tydelig hvordan sansene i indisk non-dualistisk filosofi, anskues på flere ulike nivåer enn en simpel differensiering mellom fem sanseorganer. Her blir sansene sett som frekvens-analytiske redskaper som oversetter vibrasjoner til en virkelighet vi oppfatter som håndgripelig og relativt statisk, så som synet eller lyden av en ting. I henhold til oppgavens fokus, er det, som nevnt innledningsvis, verdt å merke seg det totale fraværet av hierarkisk systematisering av sansene.

Nerver og vibrasjoner

Opplysningstidens franske tenkere, i musikkforsker Veit Erlmanns bok Reason and Resonance hyppig representert ved legen og filosofen Claude-Nicolas Le Cat (1700-1768), var i større grad enn tidligere opptatt av det somatiske, sanseapparatet, og det sanselige. Ifølge Erlmann plasserte Le Cat som otolog (ørelege) seg i en ambivalent posisjon innenfor den medisinske sfære, et sted mellom den mekanistisk funderte arverekken etter Descartes, hvor sansene ble regnet som upålitelige, og en i tiden ny oppfattelse av sensibilité, blant andre representert ved Montpellier-skolen, hvor følelser og fysiologisk sansning tvert imot ble framhevet som troverdige kilder til empirisk viten:

The condition of the machine that causes pleasure is a certain state of health, a certain tonus of the pericardial plexus and the nerves that gives a great amount of freedom of movement to the fluids. It seems that one feels oneself alive and tickled inside by the harmonious movement of the fluids, just as the ear usually is (tickled) by the pearly cadences of an excellent violin. This vague tickling or this well-being that is not easy to determine, is opposed to that misery experienced by melancholics.

• Veit Erlmann: Reason and Resonance; 2010

I Erlmanns framstilling av lyttingens historie, presenterer han Le Cat som værende den første otologen som i undersøkelsen av forholdet mellom sansning og følelse flyttet fokus fra å finne likheter og forskjeller mellom de to til studiet av innbyrdes sammenhenger. Dette kom særlig til uttrykk gjennom en rekke tekster omhandlende den intime sammenhengen mellom vibrerende strenger og nerver.

Nervesignaler i form av lydbølger

Det kan virke som at tidligere tiders filosofer har vært inne på sammenhengen før, men det er først med nyere forskning innenfor fysikk og neurologi at det er blitt mulig å påvise noen av effektene lydbølger har på kroppen. Her vil jeg komme nærmere inn på to interessante forskningsprosjekter. Først skal vi vende blikket mot fysikkens verden. De to anerkjente fysikerne Heimburg og Jackson har forsket i hvordan nerver kommuniserer i årevis. Det arbeidet ledet frem til publiseringen av en artikkel i 2005, som presenterte en banebrytende teori som hevdet at nervesignaler overføres i form av lydbølger og ikke som en svak elektrisk strøm. Teorien vakte på dette tidspunket ikke særlig stor oppsikt. Da de to forskerne våren 2013 publiserte en ny artikkel basert på samme teori, hvor de knytter lydbølgeteorien sammen med en forklaring på hvorfor så ulike stoffer som eter (C4H10O), lattergass (N2O) og edelgassen xenon (Xe) virker som anestesi-midler, vakte forskningen internasjonal oppmerksomhet. Jeg skal her ikke komme nærmere inn på de detaljerte fysiske forklaringene for teorien. Blott vil jeg nevne, at teorien har fått blandede mottagelser i medisinmiljøet, noe fysikerne stiller seg ydmyke overfor. Heimburgs uttalelse nedenfor vitner likevel om at forskerne har sterk tro på deres teori:

Ligesom alle videnskabelige modeller kan vores selvfølgelig vise sig at være forkert eller mangelfuld. At modbevise den fundamentale idé vil dog kræve seriøse overvejelser og undersøgelser, fordi de underlæggende fysiske argumenter er meget stærke.

• Thomas Heimburg, 2007

Hvis nervesignaler transmitteres ved hjelp av lydbølger, hvilke innvirkninger har dette så på kroppen? Har denne forskningen en innvirkning på forståelsen av hvordan klangskålenes vibrasjoner forplanter seg i kroppen?

Klangmassasje som lydterapi

Med disse spørsmålene vil jeg vende blikket mot cand.mag. i musikk og kommunikasjon Gert Bachs forskningsprosjekt om klangmassasjes effekt på HRV. Ved hjelp av kvalitative og kvantitative metoder, lykkes det for Bach i 2008 å påvise en markant stigning i HRV-nivået hos 15 klienter etter å ha mottatt klangmassasje. HRV står for hjerterytme-variasjon. En stigning i HRV indikerer aktivering av det parasympatiske nervesystem, som får oss til å slappe av, og en senkning i HRV indikerer aktivering av det sympatiske nervesystem, ofte betegnet som ”fight or flight”-systemet. Det sympatiske og det parasympatiske nervesystem utgjør til sammen det autonome nervesystem – det vil si, nerver som vi ikke kan styre ved hjelp av viljen.

Bach målte HRV-nivået i hviletilstand ved hjelp av elektroder både før og etter en klangmassasje. Klientene mottok to behandlinger med 14 dagers mellomrom. Selv om undersøkelsen er liten i omfang, og resultatene derfor nødvendigvis må etterprøves, var Bachs tall tydelige når det gjaldt endringer i HRV før og etter behandlingen.

Den gjennomsnittlige HRV-stigningen blant klientene når man legger sammen resultatene av første og andre behandling, viste en økning på hele 49%. I Bachs undersøkelse inngikk også et kvalitativt spørreskjema. Av disse fremgår det at klientenes egne opplevelser harmonerer med de kvantitative målingene – pasientene opplever økt grad av avspenthet, dypere kontakt til kroppen og en følelse av indre ro. De fleste klangmassører jeg har snakket med eller slått opp på nettet, forklarer effekten av klangmassasje ved hjelp av vann. Forklaringen er simpel: Ved å fylle klangskålen med vann og anslå den, kan enhver se hvordan svingningene setter vannet i bevegelse. Med kunnskapen om at menneskekroppen består av 60-80% vann, og at lyd transporterer seg selv både gjennom luft og vann, er det ikke vanskelig å forestille seg, hvordan lydbølgene fra klangskålen også setter vannet i kroppen i bevegelse. Fra mitt perspektiv, er det mest interessante i Bachs pilotprosjekt at han kan konkludere med at klangmassasje har en direkte effekt på vårt autonome nervesystem, og endog en tydelig positiv helsemessig innvirkning.

Oppsummering og konklusjon

Det har i nærværende artikkel blant annet vært min hensikt å undersøke ulike filosofiske forsøk på å overskride det tradisjonelle vestlige sansehierarkiet. Via Nancy og Serres har jeg redegjort for et utsnitt av poststrukturalistenes kamp mot språk og tankemønstre som værende gjennomsyret av dualistiske trekk. På hver deres måte søker de en bløtere og mindre kasseaktig måte å forstå sansene på, og gjennom dette, muligvis et helt annet virkelighetsnivå hvor dualismen ikke lenger er operativ. Det indiske tattva-systemet tilbyr et perspektiv hvor utgangspunket er radikalt annerledes. Her er det ingen hierarkisk oppbygning eller grunnleggende dualisme å kjempe mot. Sansene er differensierte i detaljer, men på et verdinøytralt grunnlag. Slik tilbyr differensieringen snarere en forfinelse av de forskjellige nivåene man kan forstå sansene på, og inviterer til en tankegang hvori verden er bygget opp av forskjellige persepsjonsnivåer, i en bevegelse fra det grovt manifesterte til det subtilt potensielle og tilbake igjen.

Den non-dualistiske vinklingen følges opp av en undersøkelse om lyders virkning på menneskekroppen kan forklares vitenskapelig. Klangskålen har i denne sammenhengen eksemplifisert en bevegelse fra det subtile (lydbølger, vibrasjoner, svingninger) – det som ligger utenfor våre sansers oppfattelsesevner – til den konkrete manifestasjonen i kroppen, via en påvist aktivering av det parasympatiske nervesystem. Muligvis kan dette kobles sammen med en mer dybdegående biofysiologisk forklaring, om hvordan neuroner transmitteres via lydimpulser. Å foreta en slik analyse, er dessverre utenfor mitt kompetansefelt. Men Heimburg og Jacksons forskningsresultater vil utvilsomt være interessante å holde øye med framover. Forhåpentlig kan vi i framtiden øke vår forståelse av mysteriet lyd på en måte hvor det fenomenologiske og det ontologiske kan gå hånd i hånd. Det krever dog en åpenhet og interesse for et forskningsprosjekt på tvers av fakulteter.